"Skulen og den digitale revolusjonen"

Jeg hadde behov for noen flere sider til pensumlista mi og gikk derfor til anskaffelse av Rune J Krumsvik sin bok ”Skulen og den digitale læringsrevolusjonen”. Boka berører naturlig nok de samme tema som resten av den anbefalte litteraturen, Krumsvik skriver om store samfunnsmessige perspektiv samtidig som han tar for seg helt konkrete konsekvenser for det daglige undervisningsarbeidet. Han bruker mange konkrete eksempler for å belyse poengene sine, og noen artige bilder som gjør at jeg syns boka er ganske så fornøyelig å lese. Jeg synes også han trekker opp noen perspektiv som ikke har vært belyst i resten av den anbefalte litteraturen. Han har et langt kapittel om situert læring i nettverkssamfunnet, det var interessant å lese, men jeg tror jeg må lese det minst en gang til for å få fordøyd det skikkelig jf. Ann Oline sine fordøyelses problemer med Qvortrup. Må også nevne at det er godt å lese nynorsk for en ”innfødt sogning”, jeg ble innflytter i Trøndelag som 8 åring. Krumsvik tar ikke for seg ledelsesperspektivet spesielt, men jeg tenker at det han skriver om skolen, lærernes og foreldrenes ansvar, i minst like stor grad handler om skoleledernes ansvar. Det er kanskje et poeng at boka kom ut i 2007 og at det siden den gang, er blitt økt oppmerksomhet rundt ledelsens betydning for elevenes læringsutbytte?

Jeg har konsentrert meg om kapitlene ”Digital kompetanse i Kunnskapsløftet” skrevet av Krumsvik og ” Digital danning” skrevet av Krumsvik og Støbakk. Krumsvik definerer hva digital kompetanse for lærere må innebære: ”Digital-kompetanse er læraren sin evne til å bruke IKT fagleg med eit godt pedagogisk – didaktisk IKT – skjøn og å være bevisst på kva dette har å seie for læringsstrategiane og danningsperspektiva til elevane” (Krumsvik (red.), 2007, s. 68) Han knytter dette opp mot betydningen av å forankre IKT arbeidet helhetlig og lokalt gjennom det lokalelæreplan arbeidet.  Jeg er ikke så sikker på at det er de grunnleggende ferdighetene og spesielt digitale ferdigheter og digital kompetanse som har hatt mest fokus i lokalt læreplanarbeid. Jeg vil berømme min kommune som har en  ressursbank på LMS for alle lærere i kommunen. Der finner vi en ”lokal” læreplan for IKT-som redskap i alle fag på alle trinn i grunnskolen. Jeg tenker at da har vi kommet et stykke på vei.

Innledningsvis i boka skriver Krumsvik om barn og unges digitale livsverden og påpeker som mange andre, at det handlet om helt nye former for kommunikasjon, samhandling og identitets dannelse. ”Internettet er dermed den sveitsiske armèkniven til ”screenages”, eit mangfaldig verkty som dei har i sin kulturelle ryggsekk på lærings- og danningsreisa si i informasjonssamfunnet” Jeg må si at jeg humret i det skjegget jeg ikke har (men kanskje får?) til følgende formulering: ” Parkert på sidelinja står vi vaksne og leitar etter den første og siste sida på Internettet og lurer på kvar dette skal ende” (Krumsvik (red.), 2007, s. 14)

Jeg synes det var interessant å lese det Krumsvik og Støbakk skriver om Klafki (1959/2001) sine ulike former for danning. Material danning som vektlegger innhold og er knyttet til det klassiske dannelses begrepet, ”det å kunne litt om alt”. (Krumsvik (red.), 2007, s. 255) Formal danning har i følge forfatterne en annen klangbunn, ” fokuset på kunnskapsinnhald blir difor tona meir ned og skal heller fungere som ein ”trigger” for tankeverksemd. Den formale danninga legg difor mest vekt på elevane sin personlege vekst og utvikling” (Krumsvik (red.), 2007, s. 256) Til sist den kategoriale danning som bygger på et samspill mellom de to første. ”Dette gjer at både innhaldet og metoden er knytt saman og blir viktig for både kunnskapsutvikling og identitets utvikling” (Krumsvik (red.), 2007, s. 256) Det blir da den kategoriale danning vi i skolen må fundere vårt arbeid på.

Forfatterne skriver mye om skole og foreldres deltakelse i de unges digitale dannelsesreise. De understreker at dagens voksne kommer til kort på den digitale dannelsesarenaen fordi vi ikke har egne erfaringer med å vokse opp i den digitale revolusjonen. De viser til Margaret Mead og sier at vi ser ” ei dreing frå det postfigurative til det prefigurative på denne arenaen og der dei vaksne òg kan lære frå dei unge dersom dei ikkje distansere seg frå det digitale rommet”. (Krumsvik (red.), 2007, s. 265) Videre er Krumsvik og Støbakk opptatt av hvordan vi voksne skal klare å være deltakere uten å bli ”politi”. Jeg oppfatter at de konkluderer med at vi må verdsette unges digitale kompetanse både faglig og sosialt, at skole og foreldre må være på lag, og vi må delta i den kategoriale dannelsesreisen ”både i verdimessig samspel og motspel.” (min understreking) (Krumsvik (red.), 2007, s. 275) 

For at denne ”bokomtalen” ikke skal bli altfor laaaang, må jeg slutte her. Tar de tabloide terningkastene i bruk og gir boka en god femmer.

PS: Boka kom ut i 2007 og jeg synes følgende er en understreking av den utviklingen vi ser på verdensveven. Krumsvik skriver flere steder om Web 2.0, MSN, sms, chat og nettstedet Blink. Facebook nevnes så vidt jeg har sett, ikke med et ord, i 2007 var Facebook langt fra så utbredt som i dag. Jeg undres over hva vi ”er på” i 2015 ;-)

Litteratur:

Krumsvik (red), R. J. (2007). Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Oslo: Universitetsforlaget.