Internettet som forsvant

Som det ”skjermtrollet” (Krumsvik (red.), 2007, s. 265) jeg er blitt, så jeg fram til en søndagskveld med lesing av blogger, facebook oppdateringer, lesing av nettaviser, spilling av Wordfeud (Scrabble på nett) og til slutt den engelske dramaserien Downtown Abbey på NRK 1. Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at internettet var borte, hva skulle jeg gjøre? Etter litt rekognosering fant jeg ut at det var ingenting jeg kunne gjøre, abstinensfølelsen slo inn nærmest umiddelbart. Heldigvis har jeg mobil med 3G så jeg klarte jo å få stilt noen av ”behovene”, og kvelden ble som planlagt avsluttet med Downtown Abbey. Jeg slo meg til ro med at ”det bli nok likar i morra” når jeg får kontakt med nettleverandøren. Men det ble det ikke, de måtte sende en ny ruter og den kommer antakelig om 3-4 dager fikk jeg beskjed om. Som den katastrofe orienterte personen jeg er, slo bekymringen for avsluttende blogging, kommentering og oppgave innlevering inn. Det er jo ikke verdens undergang, og det gjelder å tenke alternativt, men jeg skal innrømme at det har kostet konsentrasjon og energi. Dette skulle jeg gjerne vært foruten nå i avslutningsfasen av modul 7. Hele opplevelsen er for meg en påminnelse av hvor sårbart det kan bli i vår digitale tid når teknikken svikter. 

Juhu, i dag onsdag 23. oktober kl. 11.30 er internettet kommet tilbake. Jeg betalte 300 kr. for ny ruter pr. ilpost, kobla opp og alt så ut til å være i skjønneste orden, men den gang ei, det var feil på den nye ruteren.  Hadde nettleverandøren på tlf. og for å gjøre en lang historie kort, nå funker det med gammel ruter og ny strømkabel, slik har nå formiddagen gått.

Det funker som sagt nå, men jeg føler meg litt på lag med disse  ;-)  

Kilde:http://www.facebook.com/photo.php?fbid=10150420500016405&set=a.10150402108916405.406242.108762101404&type=1&theater 

Disse siste månedene med blogging har vært en ny og positiv opplevelse for meg. Jeg vil takke alle som har lest bloggen min, først og fremst de som har kommentert, faglærer og studievenner. Jeg vil også takke alle som har skrevet blogger som jeg har vært så heldig å få lese og kommentere. Takk for at dere har delt erfaringer og refleksjoner. Jeg opplever at vi har vært både ”heiagjeng” og faglige inspiratorer for hverandre. Som Ann Oline sa i sin blogg om blogg som arbeidsform: ”….til sammen så lager vi et produkt større enn de enkelte bestanddelene 1+1=3. Vinn –vinn spør du meg”, jeg er helt enig.

Det hadde jo vært artig om de positive erfaringene vi har gjort oss kunne ført til varige endringer i eksamensformen på alle modulene i Masterstudiet i skoleledelse ved NTNU, eller er det for radikalt? 

Et siste sitat  som er relevant med tanke på dette, men som først og fremst gjelder alt endringsarbeid vi som skoleledere har ansvar for. “Change in education is easy to propose, hard to implement, and extraordinarily difficult to sustain.” (A. Hargreaves & D. Fink i Sustainable leadership” (2006) s. 1) 

Det er opp til oss!

"Skulen og den digitale revolusjonen"

Jeg hadde behov for noen flere sider til pensumlista mi og gikk derfor til anskaffelse av Rune J Krumsvik sin bok ”Skulen og den digitale læringsrevolusjonen”. Boka berører naturlig nok de samme tema som resten av den anbefalte litteraturen, Krumsvik skriver om store samfunnsmessige perspektiv samtidig som han tar for seg helt konkrete konsekvenser for det daglige undervisningsarbeidet. Han bruker mange konkrete eksempler for å belyse poengene sine, og noen artige bilder som gjør at jeg syns boka er ganske så fornøyelig å lese. Jeg synes også han trekker opp noen perspektiv som ikke har vært belyst i resten av den anbefalte litteraturen. Han har et langt kapittel om situert læring i nettverkssamfunnet, det var interessant å lese, men jeg tror jeg må lese det minst en gang til for å få fordøyd det skikkelig jf. Ann Oline sine fordøyelses problemer med Qvortrup. Må også nevne at det er godt å lese nynorsk for en ”innfødt sogning”, jeg ble innflytter i Trøndelag som 8 åring. Krumsvik tar ikke for seg ledelsesperspektivet spesielt, men jeg tenker at det han skriver om skolen, lærernes og foreldrenes ansvar, i minst like stor grad handler om skoleledernes ansvar. Det er kanskje et poeng at boka kom ut i 2007 og at det siden den gang, er blitt økt oppmerksomhet rundt ledelsens betydning for elevenes læringsutbytte?

Jeg har konsentrert meg om kapitlene ”Digital kompetanse i Kunnskapsløftet” skrevet av Krumsvik og ” Digital danning” skrevet av Krumsvik og Støbakk. Krumsvik definerer hva digital kompetanse for lærere må innebære: ”Digital-kompetanse er læraren sin evne til å bruke IKT fagleg med eit godt pedagogisk – didaktisk IKT – skjøn og å være bevisst på kva dette har å seie for læringsstrategiane og danningsperspektiva til elevane” (Krumsvik (red.), 2007, s. 68) Han knytter dette opp mot betydningen av å forankre IKT arbeidet helhetlig og lokalt gjennom det lokalelæreplan arbeidet.  Jeg er ikke så sikker på at det er de grunnleggende ferdighetene og spesielt digitale ferdigheter og digital kompetanse som har hatt mest fokus i lokalt læreplanarbeid. Jeg vil berømme min kommune som har en  ressursbank på LMS for alle lærere i kommunen. Der finner vi en ”lokal” læreplan for IKT-som redskap i alle fag på alle trinn i grunnskolen. Jeg tenker at da har vi kommet et stykke på vei.

Innledningsvis i boka skriver Krumsvik om barn og unges digitale livsverden og påpeker som mange andre, at det handlet om helt nye former for kommunikasjon, samhandling og identitets dannelse. ”Internettet er dermed den sveitsiske armèkniven til ”screenages”, eit mangfaldig verkty som dei har i sin kulturelle ryggsekk på lærings- og danningsreisa si i informasjonssamfunnet” Jeg må si at jeg humret i det skjegget jeg ikke har (men kanskje får?) til følgende formulering: ” Parkert på sidelinja står vi vaksne og leitar etter den første og siste sida på Internettet og lurer på kvar dette skal ende” (Krumsvik (red.), 2007, s. 14)

Jeg synes det var interessant å lese det Krumsvik og Støbakk skriver om Klafki (1959/2001) sine ulike former for danning. Material danning som vektlegger innhold og er knyttet til det klassiske dannelses begrepet, ”det å kunne litt om alt”. (Krumsvik (red.), 2007, s. 255) Formal danning har i følge forfatterne en annen klangbunn, ” fokuset på kunnskapsinnhald blir difor tona meir ned og skal heller fungere som ein ”trigger” for tankeverksemd. Den formale danninga legg difor mest vekt på elevane sin personlege vekst og utvikling” (Krumsvik (red.), 2007, s. 256) Til sist den kategoriale danning som bygger på et samspill mellom de to første. ”Dette gjer at både innhaldet og metoden er knytt saman og blir viktig for både kunnskapsutvikling og identitets utvikling” (Krumsvik (red.), 2007, s. 256) Det blir da den kategoriale danning vi i skolen må fundere vårt arbeid på.

Forfatterne skriver mye om skole og foreldres deltakelse i de unges digitale dannelsesreise. De understreker at dagens voksne kommer til kort på den digitale dannelsesarenaen fordi vi ikke har egne erfaringer med å vokse opp i den digitale revolusjonen. De viser til Margaret Mead og sier at vi ser ” ei dreing frå det postfigurative til det prefigurative på denne arenaen og der dei vaksne òg kan lære frå dei unge dersom dei ikkje distansere seg frå det digitale rommet”. (Krumsvik (red.), 2007, s. 265) Videre er Krumsvik og Støbakk opptatt av hvordan vi voksne skal klare å være deltakere uten å bli ”politi”. Jeg oppfatter at de konkluderer med at vi må verdsette unges digitale kompetanse både faglig og sosialt, at skole og foreldre må være på lag, og vi må delta i den kategoriale dannelsesreisen ”både i verdimessig samspel og motspel.” (min understreking) (Krumsvik (red.), 2007, s. 275) 

For at denne ”bokomtalen” ikke skal bli altfor laaaang, må jeg slutte her. Tar de tabloide terningkastene i bruk og gir boka en god femmer.

PS: Boka kom ut i 2007 og jeg synes følgende er en understreking av den utviklingen vi ser på verdensveven. Krumsvik skriver flere steder om Web 2.0, MSN, sms, chat og nettstedet Blink. Facebook nevnes så vidt jeg har sett, ikke med et ord, i 2007 var Facebook langt fra så utbredt som i dag. Jeg undres over hva vi ”er på” i 2015 ;-)

Litteratur:

Krumsvik (red), R. J. (2007). Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Oslo: Universitetsforlaget.

...her kommer fortsettelsen.

Her kommer altså fortsettelsen som jeg bebudet i forrige blogg.  De elevene jeg prøvde EtherPad sammen med, er de av elevene på min skole som har mest erfaring med digitale verktøy i skoletida. Det er aktive brukere av LMS, i sommerferien i år brukte de bloggverktøyet i It`s learning til å dele ferieopplevelser med hverandre og lærerne på trinnet, de skrev innlegg og la ut bilder. Da de prøvde EtherPad første gang ble elevene svært opptatt av chatte-funksjonen i verktøyet, den ble flittig brukt og ble nok preger av kommentarer som kult, gøy, osv. Det ga oss likevel anledning til å snakke om hvordan de kan bruke chatte-funksjonen til å drøfte det faglige, det de skal skrive om sammen. Jeg ser denne chatten som en meta-funksjon i verktøyet, og den kan brukes som et virkemiddel slik at elevene får trent på meta-perspektivet. Det er etter mitt syn vesentlig i opplæringen.

Å sette arbeidet vårt i et meta-perspektiv, er noe vi ledere og lærere også må gjøre jevnlig. Jeg hørte dette nylig omtalt som ”å sette seg på et glass tak og se ned på seg selv”. Her vil jeg vise til en tidligere blogg, der jeg blant annet var inne på en Reflekterende kultur, å skape en slik kultur er et lederansvar.

Kjell Atle Halvorsen har et avsnitt i artikkelen ”IKT og skolen – en skisse til aktivitetsteoretisk analyse” som handler om digital kompetanse vs ferdigheter i bruk av digitale verktøy. Han peker på at det har vært en endring i fokus. Fra Stortingsmelding 30 Kultur for læring, der digital kompetanse blir framhevet som mye mer enn å kunne bruke digitale verktøy, til LK2006 der bruk av digitale verktøy er innført som en grunnleggende ferdighet på lik linje med lesing, skriving muntlige ferdigheter og regning. Noen mener det er en redusering av betydningen av digital kompetanse og noen mener det er en statusheving for digitale ferdigheter. Jeg har tenkt på dette i lys av min lille utprøving av EtherPad, og tenker at å beherske digitale verktøy, er en forutsetning på veien mot digital kompetanse slik det beskrives i nevnte stortingsmelding:

Digital kompetanse er summen av enkle IKT-ferdigheter, som det å lese, skrive og regne, og mer avanserte ferdigheter som sikrer en kreativ og kritisk bruk av digitale verktøy og medier. IKT-ferdigheter omfatter det å ta i bruk programvare, søke, lokalisere, omforme og kontrollere informasjon fra ulike digitale kilder, mens den kritiske og kreative evnen også fordrer evnen til evaluering, kilde kritikk, fortolkning og analyse av digitale sjangrer og medieformer. Totalt sett kan digital kompetanse dermed betraktes som en meget sammensatt kompetanse. (Halvorsen, 2007, s. 5) (St.meld. nr.30 Kultur for læring, 2003-2004)

”De reglene som ligger til grunn for skolens praksis, må endres slik at skolen som institusjon og lærerne som dens utøvere tvinges til å forholde seg til en ny teknologivirkelighet ” (Halvorsen, 2007, s. 8) Det store spørsmålet er igjen, hvordan ”tvinger” vi lærerne til dette?  Å tvinge i denne sammenheng, er vel det samme som å lede? 

"Skolen trenger kompetente og tydelige skoleledere med positive holdninger for å kunne utvikle en lærende organisasjon..."    ( St.meld 19 Tid til læring 2009-2010)  "Føyelige ledere overlater i for stor grad ansvaret for opplæringen og er tilbakeholdne med å gå i dialog om hvordan opplæringen bør gjennomføres og forbedres..." (St.meld. nr. 30 Kultur for læring 2003-2004) Begge disse meldingene forteller hva som forventes av skolelederne, vi skal være tydelige med positive holdninger og ikke overlate det som skjer i klasserommet til lærerne alene. Jeg tror det siste ofte er realiteten innenfor IKT feltet og en av årsakene til at utviklingen går sakte. Jeg vil igjen trekke fram TPCK-modellen, som påpeker at både, teknologikunnskap, pedagogisk kunnskap og fagkunnskap er nødvendige bestanddeler ved innføringen av IKT i skolen, både ledere og lærere må inneha denne kompetansen. 

Flere av mine medstudenter har også vært inne på at utviklingen går sakte i sine blogger, Nils Petter reflekterer blant annet rundt det ”å skynde seg sakte”. Jeg tenker vi må huske at å beherske digitale verktøy for mange lærerne er grensesprengende sammenlignet med andre grunnleggende ferdigheter. Vi erfarer nå som praksisskole at dette er i endring, en nye generasjonen lærere er på vei inn i skolen. De tradisjonelle grunnleggende ferdigheter sitter i ryggmargen på de fleste av oss, og er resultat av en flere hundreårig tradisjon, mens IKT er ”helt nytt” sett i historiens lys. Derfor må vi akseptere at det tar tid, eller vi må som ledere være villige til å prioritere tid til dette arbeidet. De gode eksempler, eller vindmølle prosjektene, må fram i lyset. Vi kan modellere for de voksne på samme måte som jeg og læreren på 6. trinn gjorde overfor elevene.Vi kan bruke digitalt kompetente lærere som går direkte inn i andre læreres klasserom, og underviser elevene sammen med pedagogene som skal ”læres opp”. ( TPACK?)
Digitale Magnhild sin blogg fra 7.november forteller godt om hvordan de på hennes skole driver kompetanseutvikling på feltet, den anbefales.

Carl Fredrik Dons skriver om ledelsesteorier i en ”digital tid” og trekker fram det transformative og det distribuerte perspektivet på ledelse. Han sier at det transformative perspektivet er nært knyttet til lederadferd: ”det innebærer at organisasjonen transformeres med utgangspunkt i en verdiorientering som fører til at den som leder og de som blir ledet, påvirker hverandre når det gjelder motivasjon og moralsk handling. (Bass, 1995; Leithwood et. al., 1990,1996)” (Dons, 2009, s. 90) Ledelsen blir både gjennom ord og handling oversettere av de krav og forventninger som ligger i LK2006 med tilhørende Stortingsmeldinger. Når det gjelder distribuert ledelse sier Dons blant annet følgende: ” I et slikt perspektiv er poenget å se på ledelse som aktivitet og samhandling. Ledelse forstås her som en praksis som skapes i relasjonene mellom aktører, omgivelser og teknologi” (Dons, 2009, s. 91).                                                     

Jeg blir som Ole Brum når jeg leser dette, og sier ”Ja takk begge deler”. Dons konkluderer slik:

Der den digitale utviklingen berører grunnleggende verdier knyttet til dannelse, demokrati og literacy, kan vi forstå ledelse i et transformativt perspektiv. Samtidig ser det ut til at variasjonsrikdom når det gjelder digitale ferdigheter utløser en rekke ledelsesoppgaver som best kan forstås i et distribuert perspektiv. (Dons, 2009, s. 92)

Litteratur:

Dons, C. F. (2009). På veg mot digital kompetanse? Forsåelse av skoleledelse i en "digital tid". I E. J. Roy Asle Andreassen, Skoleledelse Betingelser for læring og ledelse i skolen (ss. 83-93). Trondheim: Tapir akademisk.

Halvorsen, K. A. (2007). IKT og skolen - en skisse til aktivitetsteoretiask analyse. I Haugaløkken, & Hoel, Gjennom ordene (ss. 1-18). Trondheim: Program for lærerutdanning, NTNU.

St.meld. 19 Tid til læring -oppfølging av Tidsbruksutvalgets rapport. (2009-2010). Hentet januar 28, 2011 fra Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2009-2010/Meld-St-19-20092010.html?id=608020

St.meld. nr.30 Kultur for læring. (2003-2004). Hentet februar 8, 2011 fra Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/20032004/stmeld-nr-030-2003-2004-.html?id=404433

Samskriving på 6. trinn, en ny opplevelse…....

Etter å ha blitt inspirert av medstudent Magnhild til å prøve samskrivingsverktøyet EtherPad på studiesamlingen 12.– 14. september, har jeg brukt det sammen med en fagleder kollega til å skrive felles referat fra kurs. I dag prøvde jeg det sammen med en gruppe elever. Jeg har til vanlig ikke undervisning og var så heldig å få "låne" en gruppe på 6.trinn i dag. Kontaktlæreren og jeg viste først hvordan det brukes, ved å modellere via hver vår PC og smartboardtavla. Da vi ikke har nok PC-er til alle elevene, satt to og to elever på en PC, fire elever var inne i samme dokument. Denne første gangen var utprøving av vertøyet hovedpoenget og vi la ikke all verdens vekt på innhold. Det var en gruppe med ivrige og engasjerte elever som satte i gang, det fungerte bra og etter ei stund hadde vi mange, bloddryppende historier preget av at det nettopp har vært Halloween. Elevene ga utrykk for at dette var kult, at verktøyet hadde positiv innvirkning på motivasjonen er det ikke tvil om. De fikk i lekse å gå inn hjemmefra og skrive videre på historiene, det blir spennende å følge med videre.

På slutten av timen gjennomførte vi en kort refleksjonsrunde sammen med elevene.  En syntes der var rart og uvant at andre kunne logge seg inn ”å se hva vi har skrevet”. ”Vi nærmer oss gjerne nye teknologier med fortidas forestillinger om og forventninger til undervisning og læring. Dette gjelder både lærere, elever og foreldre” (min understreking) (Halvorsen, 2007, s. 11), jeg tenker at jentas utsagn kan ”legges i den skuffen”. På spørsmål om hva de syntes om å skrive sammen, fikk jeg svarene artig, bra, fint osv. Hvorfor det var artig, var det ikke like lett å si noe om. Flere av elevene ble også veldig opptatt av at verktøyet ikke bare kan brukes på skolen, men også i sosiale sammenhenger. I denne forbindelse blir jeg igjen fristet til å sitere Halvorsen, etter et eksperiment med blogg i videregående skole som ikke ble særlig vellykket, gjør han seg blant annet følgende refleksjon: ”Kan det tenkes at den mediekompetente ungdomsgenerasjonen primært tenker på digitale medier som kilder til underholdning og kommunikasjon med venner. (Halvorsen 2007, s. 6)” (Halvorsen, 2007, s. 10) Kommunikasjon med venner, ble i alle fall noe av det første disse eleven tenkte på, etter å ha prøvd verktøyet.

Etter hvert kom også svaret jeg hadde håpet på, ei jente sa at "dette er en fin måte å samarbeide på”. (Ingen overraskelse at det var ei jente som kom med dette, eller?)

Det er med stor interesse jeg har lest artikkelen” WIKI i klasserommet: individuelle og kollektive praksiser” av Andreas Lund og jeg tenker at mye av det han skriver om språkutvikling og Wiki, like gjerne kunne vært om samskriving i EtherPad. Han trekker fram de sosiokognitive og sosiokulturelle læringsperspektivene. (Lund, 2006, s. 274) Og det er blant annet i de perspektivene jeg ser jenta sitt utsagn om at dette er en fin måte å samarbeide på. I May Britt Postholm sin videoforelesning, snakker hun om det konstruktivistisk læringssyn, der motivasjonen er knytta til deltakelse i et praksisfelleskap. Ved bruk av samskriving og Wiki, utvikles en felles tekst, læring skjer i fellesskapet. Samtidig må det pekes på at Wiki og samskriving via verktøyet EtherPad, har ulike dimensjoner. Gjennom Wiki ser vi ”overgangen fra en type lokal samarbeidsaktivitet til en som er innvevd i en større kollektiv sammenheng” (Lund, 2006, s. 285) Jeg oppfatter samskrivingen som den lokale samarbeidsaktiviteten, mens Wikipedia blir den større kollektive sammenhengen, der hele verden i prinsippet kan delta.

Tilbake til refleksjonen sammen med 6.trinns elevene, læreren fortalte om flere måter hun kunne tenke seg å bruke EtherPad, hun trakk blant annet fram engelsken og det å øve på gloser. ”Blir ikke det juks da”, spør en av elevene. Vi har lang vei å gå når det gjelder mulighetene innenfor IKT og ”kollisjonen” med inngrodde syn på hva skole og læring er. Kjell Atle Halvorsen sier følgende: ”Ny praksis med nye artefakter og praksisregler setter oss i stand til å skape nye og motiverende læringsaktiviteter som utfordrer elevenes og lærernes kreativitet og evne til samhandling” (Halvorsen, 2007, s. 13) For å bruke en gammel frase, det er bare fantasien som setter begrensningene.

Dagens erfaringer har gitt meg mye å tenke på og mange perspektiv å se det hele i. Det vil bli for mye å skrive om alt i en blogg, jeg har blant annet ikke berørt lederperspektivet denne gangen, så derfor, fortsettelse følger………………………..

Kilder:

Halvorsen, K. A. (2007). IKT og skolen - en skisse til aktivitetsteoretiask analyse. I Haugaløkken, & Hoel, Gjennom ordene (ss. 1-18). Trondheim: Program for lærerutdanning, NTNU.

Lund, A. (2006, 4). Wiki i klassserommet: individuelle og kollektive praksiser. Norsk Pedagogisk tidsskrift , ss. 274-288.

Postholm, M. B. (u.d.). Læringsteorier, læring og IKT. www.ntnu.no/multimedie . May Britt Postholm, PLU, NTNU.

Ledelse og sånt.......

Nils Ole Nilsen og Engelien, Johannessen og Nore skriver om TPCK- modellen som er utviklet av Mishra og Koehler (2006), oversatt til norsk blir TPCK,  "Fagdidaktisk teknologi – kompetanse" (Nilsen, 2010 s. 110)

|

TPCK-modellen viser til at både, teknologikunnskap, pedagogisk kunnskap og fagkunnskap er nødvendige bestanddeler ved innføringen av IKT i skolen. I skjæringspunktet mellom de ulike kompetansene, finner vi TPACK som er ”Total PacKage "(Engelien, Johannesen, & Nore, 2011, s. 214) Modellen brukes for å synliggjøre den brede kompetansen, spesielt ledere som er ansvarlig for innføringen av IKT, bør ha. Vi kan se på TPACK- modellen som redskap for å forstå og utvikle forholdet mellom fag, pedagogikk og teknologi. Den nevnte litteraturen nevner også Melissa Piersons studie fra 2000, som viser at lærere som lykkes med å integrere teknologi i undervisningen, operasjonaliserte kunnskap fra tre baser, fag, pedagogikk og teknologi. (Engelien, Johannesen, & Nore, 2011, s. 214)

Nils Ole Nilsen viser til at også Kommunenes Sentralforbund (KS) bruker modellen. Han sier: ”TPACK modellen er brukt av KS for å synliggjøre den komplekse kompetanse  som lærere og skoleledere trenger å utvikle” (min understreking) (Nilsen, 2010, s. 110)

Engelien, Johannessen og Nore er opptatt av skolens samlede TPACK og skriver om betydningen av kollektive læringskulturer. De skriver blant annet: 

Lærere og skoleledere opplever mange, raske og skiftende krav til kompetanse, der nettopp IKT framstår som den mest dynamiske av alle. Det er derfor behov for å etablere kollektive læringskulturer som trekker veksler på den samlede kunnskapen i skolens omgivelser og ikke bare på enkeltlæreres individuelle fagdidaktiske IKT-kompetanse. (Argyris og Schön 1978, Senge 2000, 2006) Det blir ledelsen ansvar å tilrettelegge for slike kulturer.” (Engelien, Johannesen, & Nore, 2011, s. 224)

Jeg tenker at å tilrettelegge for dobbelkretslæring framfor enkelkretslæring, (Argyris og Schön 1978) er en utfordring som gjelder alle skolens utviklingsoppgaver, IKT, læreplanutvikling, vurdering, teamarbeid osv. Med TPACK-modellen og kollektive læringskultuerer i bakhodet, kom jeg til å tenke på de fire R`er, som vi ble kjent med gjennom Nils Gjermund Næss, forrige studieår. Næss snakket om utvikling av en Raus, Robust, Redelig og Reflekterende kultur. (Karseth, B. m.fl. (2004) (Næss, 2011)
  

I en raus kultur verdsettes mangfoldet, det er flere veier til Rom og det er lov og eksperimentere. Sett i IKT perspektivet kan det bety, at det er akseptabelt med ulik tempo, men "alle skal med", som Jens ville sagt. I en robust kultur er det lov å feile, sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og motstand håndteres positivt. ”Istedenfor å fordele skyld, settes søkelyset på hvordan man kan lære av feil.” (Næss, 2011) Når det gjelder innføringen av IKT, har vi kanskje ikke diskutert barrierene grundig nok. Mange vindmøller er bygget, men kanskje har mange også fått ”være i fred” bak vindskjermene? I en redelig kultur følges de etiske og demokratiske spillereglene, spesielt med tanke på internettet og sosiale medier må vi  kontinuerlig ha dette perspektivet i søkelyset. I en reflekterende kultur foregår refleksjon over egen praksis sammen med andre, det har avgjørende betydning med tanke på de kollektive læringsprosesser Engelien, Johannesen og Nore er opptatt av. Det handler om å vise fram ”vindmølleprosjektene” men også åpent og fordomsfritt reflektere over det vi ikke mestrer like godt. Jeg tenker at da synliggjør vi skolens samlede TPACK. På kurs i skolevandring i dag, siterte kursholder Torill Scharning Lund, Knut Roald som sier at "overgangen fra erfaringsdeling til kunnskap, innsikt og ny handling er utfordrende", så sant som det er sagt. Jeg har i en tidligere blogg vært inne på DWR og aksjonslæring, og mener det kan være metoder for å møte denne utfordringen. (Erstad og Hauge, 2011, s.38) 


Jeg har opplevd det som nyttig å reflektere over de fire R`er i samband med lederskap og IKT. Helt til slutt vil jeg trekke fram et bilde fra Nils Gjermund Ness, her kommer mangfoldet og kompleksiteten i ledelsens utfordringer godt fram.  

”Framtida banker hardt på”

Litteratur:

Engelien, K., Johannesen, M., & Nore, H. (2011). Læringslandskap i endring - en utfordring for skoleutvikling. I O. Erstad, & T. E. Hauge (red.), Skoleutvikling og digitale medier - kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring. (ss. 211-226). Oslo: Gyldendal akademisk.

Erstad og Hauge (red.). (2011). Skoleutvikling og digitale medier - kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Halvorsen, K. A. (2009). IKT i skolen. Ny teknologi - nye lederutfordringer. I E. j. Roy Asle Andreassen, Skoleledelse Betingelser for læring og ledelse i skolen (ss. 71-81). Trondheim : Tapir akademisk.

Nilsen, N. O. (2010). Rektors ledelseskompetanse - hva skal til for å utvikle en digital kompetent skole? I R. A. Andreassen, E. J. Irgens, & E. M. Skaalvik (red.), Kompetent skoeledelse (ss. 107-121). Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Skal vi blokkere Facebook i skolehverdagen?

I Trondheim kommune bruker vil læringsplattformen I`ts learning. Der et det opprettet en pedagogisk IKT debatt, alle lærere i kommunen er invitert til å starte og delta i slike debatter. I begynnelsen av juni i år (antakelig litt uheldig tidspunkt, rett før ferien) ble følgende lagt ut av systemadministrator: 

Facebook i skolehverdagen. Flere har uttrykt, i ulike sammenhenger, behov for å stenge spesifikke nettsteder for elevene i Trondheim kommune. Trondheim kommune har et webfilter som skal automatisk blokkere de mest uønskede nettstedene, basert på kriterier som pornografisk innhold, nazisme, rasisme og lignende. Når det gjelder Facebook er dette fullt lovlig, men dette nettstedet kan være et forstyrrende element i undervisningen for mange lærere og elever. Rådmannen ønsker å innhente argumenter for og i mot å blokkere et slikt nettsted.

I slutten av september la jeg ut følgende svar: Min umiddelbare tanke ifht. problemstillingen, er at vi heller enn forbudslinja, må utnytte Facebook og andre Web 2.0 muligheter i undervisningen. Det er krevende, men etter mitt syn helt nødvendig med tanke på opplæringen i det 21.århundre. I situasjoner der vi vil begrense bruk av Facebook og andre sosiale medier, er det andre virkemidler enn forbud som bør tas i bruk. 

Sosiale medier er en del av barn og unges livsverden. Gjennom en uformell undersøkelse blant 7.trinns elevene på min skole, ble det tydeliggjort, de er aktive brukere av sosiale medier. Mange er også på Facebook, selv om de er under aldersgrensen på 13. år. ”Undersøkelsen” førte til samtale med noen av elevene, der vi var innom mange aspekter, bla. nettmobbing.  Flere hevder at Facebook ikke er ”verre” enn andre medier som ikke har aldersgrense, noen synes det er urettferdig at de ikke får lov, og foreldre signaliserer til lærere at de føler et press om å gi ungene lov selv om de er under aldersgrensen. Enten de er på Facebook eller ikke, så påvirker det livene deres. 

Det var interessant å høre den fantastiske trompetisten Tine Thing Helseth på ni-timen i dag. Hun sier noe slikt som at: ”det er en del av mitt liv å drive med sosiale medier, Youtube, blogg, Facebook og Twitter.” Hun er født i 1987 og er altså pr. definisjon ikke blant de ”digital natives” , (født etter 1990) (Tilset, 2006) men sosiale medier har stor plass i hennes liv. Min uformelle undersøkelse understreker også at det har like stor betydning for de som er atskillig yngre og absolutt blant ”de innfødte”.

Tilbake til spørsmålet, skal vi blokkere for Facebook? Jeg har allerede svart, nei. Spørsmålet er hvordan vi skal møte de utfordringene Facebook og andre sosiale medier fører med seg i skolehverdagen. Jeg er som oftest imot forbud, det trigger som regel bare elevens kreativitet i forhold til å omgå forbudet. Jeg synes jeg ser mange paralleller til Hoff og Halvorsen sin artikkel ”Mye står på spill”, der peker de på følgende strategi: ” Klare og omforente regler for spillingens omfang, tid og sted må utvikles i en dialog der alle stemmer blir hørt.” (Hoff & Halvorsen, 2011, s. 10) Dette tenker jeg også er et godt råd i samband med bruk av sosiale medier i skolehverdagen.

Først og fremst må Facebook og andre sosiale medier brukes til læring i skolen. (Facebook kan da ikke benyttes i barneskolen pga. aldersgrensen) Jeg synes jeg finner god argumentasjon, nærmest begrunnelsen for mitt nei på spørsmålet om å blokkere Facebook i teksten ” Nye kontekster for læring” (Hauge, Lund, & Vestøl, 2007). Der sies det blant annet om digitale nettverk: ”Å mestre slike kommunikasjonsformer inngår også i en samtids og framtidsrettet alfabetisme”, (Hauge, Lund, & Vestøl, 2007, s. 30)(literacy). De peker også på at det er skolen oppgave å utvikle brukskulturer i forhold til IKT. 

Til slutt vil jeg trekke fram dannelsesperspektivet som Leif Martin Hokstad var inne på i sin forelesning på NTNU 14. september i år. Hvis jeg husker rett, så sa han noe slikt som at dannelses perspektivet mangler ofte for mange unge i deres bruk av nettet. Jeg tenker at Facebook og andre sosiale medier kan brukes i utvikling av dannelsesdimensjonen for elevene, da kan Facebook rett og slett være et dannelsesprosjekt.

Kilder:

Hauge, Lund, & Vestøl. (2007). Nye kontekster for læring. I Hauge, Lund, & Vestøl, Undervisning i endring. IKT, aktivitet, design (ss. 25-32). Oslo: Abstrakt forlag.

Hoff, S., & Halvorsen, K. A. (2011). Mye står på spill - kan man lære noe av dataspill. 1-10.

It`s Learning, Trondheim kommune. (u.d.). Hentet 09 23, 2011 fra https://www.itslearning.com/Main.aspx?CourseID=8042

Tilset, H. D. (2006). Digital hverdag 2006, del 1 og 2 Om den digitale utvikling, noen konsekvenser og litt om hva det betyr for skolen. www.ntnu.no/multimedie . NTNU samfunnsforskning.

En rød tråd, eller?

Forrige blogg handlet om IKT og noen av de store spørsmål, der jeg blant annet trakk fram dette sitatet: ”Hvordan skal vi bruke teknologien slik at elevene utvikler den kompetanse de trenger for å leve gode liv i et samfunn som preges stadig sterkere av denne teknologien?” (min understrekning) (Halvorsen, 2009, s. 79) Jeg fortsetter i samme spor etter å ha lest Carl F. Dons sin artikkel ”Digital kompetanse som literacy?”  Dons viser til Andrew Staples (2003) og sier at ”Literacy er ifølge Staples noe mye mer enn alfabetisering, det er mulighet til deltakelse eller ”veien til frihet” som Paulo Freire utrykker det. ” (Dons, 2006, s. 61) Dette er store ord og jeg forstår Dons slik at han mener digital literacy har samme betydning, og han peker på at ”vår forståelse av digital kompetanse må knyttes til et bredt anlagt literacy-begrep” (Dons, 2006, s. 69)

Dons viser ved flere anledninger til Freire og sier at ”grunnleggende sett er altså literacy knyttet til menneskeverd, idet literacy nettopp handler om mulighet til å forstå, ytre seg og bli sett, hørt og besvart.” (Dons, 2006, s. 61) Jeg mener det er i dette perspektivet, vi i skolen må se alt arbeidet vårt. Han trekker fram lærerrollen, og peker spesielt på ”Teacher as design consultant  (Larson & Marsh 2005:73)" (Dons, 2006, s. 69), der læreren må bygge opp under elevens uttrykk (nye literacies) og samtidig  medvirke til elevenes læring ved å tilføre etablert kunnskap. Da tenker jeg at i vår digitale tid, får en faglig trygg lærer like stor betydning som tidligere. Myndighetene er vel på rett vei, også med dette perspektivet som bakgrunn, når det kreves økt faglig kompetanse for undervisning på mellom og ungdomstrinnet.  

Jeg lurer på om noe av tregheten blant en del lærere når det gjelder å ta ibruk IKT, har sammenheng med frykt for at den etablerte lærerrollen, den faglig sterke formidleren, blir skjøvet til side. Jeg forstår som sagt  Dons slik at han mener den tradisjonelle læreren er like viktig som før, men den tradisjonelle lærerrollen er ikke tilstrekkelig i vår hyperkomplekse tid. (Qvortrup, 2001)

Klarer ikke å dy meg, må bare avslutte med dette sitatet av Charles Darwin:  ” It is not the strongest of the species that survives, nor the most intelligent, but the most responsive to change” (Tilset, 2006)

Kilder:

Dons, C. F. (2006, 1). Digital kompetanse som literacy? Digital kompetanse, Nordic Journal of Digital Literacy , ss. 58-73.

Qvortrup, L. (2001). Informasjonasamfundet: Det hyperkomplekse samfund. I H. o. Brå, Nett@mfunn (ss. 74-93). Oslo: Universitetsforlaget.

Tilset, H. D. (2006). Digital hverdag 2006, del 1 og 2 Om den digitale utvikling, noen konsekvenser og litt om hva det betyr for skolen. www.ntnu.no/multimedie . NTNU samfunnsforskning.

”21st. century skills”

Har nettopp lest kap. 6 av Kjell Atle Halvorsen i ”Skoleledelse- Betingelser for læring og ledelse i skolen” og vil trekke fram noen perspektiv derfra.  Kjell Atle Halvorsen viser til St. melding nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle, der IKT beskrives ” som en forutsetning for en videreutvikling av et velferdssamfunn for alle” (min understreking). (Halvorsen, 2009, s. 71) Dette er store ord og jeg oppfatter dem som ganske overveldende.  Tror ikke det er mange som i det daglige tenker over dette perspektivet. Betyr dette at videreutviklingen av velferdssamfunnet, står og faller på hvordan vi i skolen klarer å utvikle den digitale kompetansen hos elevene?  Ja, jeg tror det langt på vei er riktig. Skolen har en formidabel oppgave i å sørge for at det ikke utvikles digitale skiller mellom elvene, de som er innafor og de som er utafor. Jeg tenker at denne utfordringen går helt ned til individnivå, det handler ikke bare om skiller mellom kommuner, skoler og klasserom.

Kjell Atle Halvorsen stiller et meget vesentlig spørsmål, når han sier ” Hvordan skal vi bruke teknologien slik at elevene utvikler den kompetanse de trenger for å leve gode liv i et samfunn som preges stadig sterkere av denne teknologien?”  (Halvorsen, 2009, s. 79) Elevene skal leve gode liv i som ”digital natives” (Tilset, 2006) i et velferdssamfunn for alle.  Da er det en utfordring å utnytte det potesialet som ligger i den hverdagskompetansen elevene har.  Dons og Toldnes sier det slik ”Vi mottar elever som, i stedet for å mangle erfaringer som vi kan erstatte, kommer til skolen med mengder av erfaring. Erfaringer med digitale medier som vi i skolen ikke har beredskap for å utnytte i vår tilrettelegging for læring bygd på slike erfaringer” (Dons, 2009, s. 87)

Kjell Atle Halvorsen påpeker at ny undervisnings og læringspraksis må utvikles og spør, ”Hvordan kan skolen utvikle praksis som vektlegge”21st. century skills” (SITES 2006, 2008) som kommunikasjonsevne, kreativitet, egenproduksjon i motsetning til informasjonstilegnelse og reproduksjon?”  (Halvorsen, 2009, s. 72) Jeg tenker at felles refleksjon i kollegiet rundt læringssyn, blir vesentlig i denne sammenheng. I videopresentasjonen ”Læringsteorier, læring og IKT”, snakker May Britt Postholm om læringssyn. Hun viser blant annet hvordan ulike læringssyn på forskjellig vis kan støttes av IKT. Hennes betraktninger rundt det konstruktivistiske læringssyn/perspektiv, der motivasjon er knyttet til samarbeid og deltakelse i et praksisfelleskap, og der kunnskap konstrueres i sosiale sammenhenger, blir sentralt sett opp imot problemstillingen til Halvorsen. Å ta i bruk de mulighetene som ligger i Web 2.0, blir slik jeg ser det, helt avgjørende.

De tre sitatene jeg har uthevet, understreker ledelsesutfordringer vi står ovenfor, Halvorsen sier det også slik ”Det er skoleledernes ansvar at skolene integrerer den nye teknologien i sin virksomhet på en måte som utnytter dens potensial, og at elevene utvikler den kompetansen de trenger for framtida” (min understreking) (Halvorsen, 2009, s. 72)

Intet mer og intet mindre, sier jeg…                

Kilder:

Dons, C. F. (2009). På veg mot digital kompetanse? Forsåelse av skoleledelase i en "digital tid". I E. J. Roy Asle Andreassen, Skoleledelse Betingelser for læring og ledelse i skolen (ss. 83-93). Trondheim: Tapir akademisk.

Halvorsen, K. A. (2009). IKT i skolen. Ny teknologi - nye lederutfordringer. I E. j. Roy Asle Andreassen, Skoleledelse Betingelser for læring og ledelse i skolen (ss. 71-81). Trondheim : Tapir akademisk.

Postholm, M. B. (u.d.). Læringsteorier, læring og IKT. www.ntnu.no/multimedie . May Britt Postholm, PLU, NTNU.

Tilset, H. D. (2006). Digital hverdag 2006, del 1 og 2 Om den digitale utvikling, noen konsekvenser og litt om hva det betyr for skolen. www.ntnu.no/multimedie . NTNU samfunnsforskning.

Tale er gull

Når jeg først er i gang, her kommer en blogg til, kanskje litt på siden, men jeg tenker at temaet er relevant.

Mandag 26. september hørte jeg et intervju på Dagsnytt 18, med Sylfest Lomheim som nå kommer med boka ”Tale er gull”. Lomheim er bekymret for det talte språket sine vilkår i den digitale tid, der vi tekster, twitrer, osv.  Han framhever det muntlige språket som den viktigste og sterkeste kommunikasjonsformen mellom mennesker. Programleder Anne Grossvold påpeker at Lomheims påstand støttes av Sherry Turtle (amerikansk forsker) som sier ”enhver endring av kommunikasjonsteknologien endrer også mennesker” Lomheim sier at ”vi risikerer at til slutt er det teknologien som styrer samværet mellom oss” Er dette bekymringsfullt, eller setter Lomheim opp vindskjerm i stedet for å bygge vindmøller?

Jeg tenker på den diskusjon som var framme i studiesamlingen på Dragvoll 12.-14. september. Der snakket vi om at nye teknologi, bruk av PC og internettet fører til utfordringer med tanke på juks og kopiering av andres arbeid. Dette fører igjen til økt behov for muntlighet i dokumentasjons og vurderingsarbeidet.  Det tenker jeg vil glede Lomheim, eller?

Til slutt, hvis vi ser Lomheim sin bekymring opp mot farten på implementering av IKT i skolen, er det kanskje ikke så stor grunn til bekymring.  Kan vi se skolen som en motpol som i stor grad ivaretar omfanget av ”det talte ord”?

DWR (nei, ikke DDR ;-)

Først må jeg si at det er meget inspirerende å lese og noen ganger respondere, på andre sine blogger, like moro som å skrive egne, kanskje morsommere…..

Så til det jeg hadde tenkt å skrive om, Developmental work research (DWR). Erstad og Hauge (2011) beskriver Engestrøm (2007) sin bruk av metoden. De sier at DWR bygger på at deltakerne må: beskrive praksis på egen arbeidsplass, arbeide med modeller og visjoner som åpner for analyser av praksisene i et teoretisk perspektiv og utvikler ideer og redskap som bidrar til å endre praksis. (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 38) Da jeg leste om dette, tenke jeg at det langt på vei minner om aksjonsforskning slik blant annet Tom Tiller beskriver.  Erstad og Hauge sier også at ”DWR – metodikken har flere likhetstrekk med tradisjonelle modeller for organisasjonsanalyse, erfaringslæring og utviklingsarbeid i skolen” (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 39) De nevner ikke her aksjonsforskning spesielt. Slik jeg oppfatter det er det svært nyttig både i DWR og aksjonsforskning å samarbeid med eksterne kompetanse miljø.  Det vil etter mitt syn være en styrke for å få gjennomført metodene.

Fig 2.2 Andre generasjons aktivitetsteoretiske modell (Engestrøm 1987) (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 34)

DWR er en utviklingsstrategi plassert i et aktivitetsteoretisk perspektiv, er det derfor denne metoden er spesielt godt egnet i forhold til innføring av IKT?  Erstad og Hauge sier at metoden ”har vist seg å være et robust redskap for å forstå komplekse arbeidssituasjoner og det nære samspillet mellom mål og resultater i et utviklingsarbeid og de medierende redskapene(artefaktene) for denne utviklingen” (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 39)

Det er få som betviler nødvendigheten av innføring av IKT i skolen, men det er ulike oppfatninger av omfang og hvordan.  Da får valg av utviklingsstrategi eller metode for endring og utvikling, stor betydning. Min erfaring ar at forankringen av strategi eller metode, er svært viktig. For noen år siden skulle vi innfør aksjonslæring som metode i et utviklingsarbeid på min skole. Fordi metodevalget ikke var godt nok forankret i lærerpersonalet, fikk vi det ikke til å fungere godt og resultatet ble deretter.

Som jeg tidiger har nevnt fikk jeg assosiasjoner til aksjonsforskning da jeg leste om DWR. Fikk det samme flere ganger, da jeg videre leste om ekspansiv læring, der Erstad og Hauge viser til Engestrøm og Sannino (2010). Det forundrer meg derfor at Erstad og Hauge synes å være så negative/skeptiske til aksjonsforskning. De beskriver en tradisjon for å bruke aksjonsforskning i skolesammenheng og så konkluderer de med følgende: ”De meget problematiske sidene ved slik virksomhet har skapt en mistro til å bruke aksjonsforskning som metodikk” (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 53) Jeg tror ikke jeg har forstått hva som er de meget problematiske sidene ved aksjonsforskningen, kan noen hjelpe meg?

Kilde:

Erstad og Hauge (red.). (2011). Skoleutvikling og digitale medier - kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Bildet viser Fig 2.2 Andre generasjons aktivitetsteoretiske modell (Engestrøm 1987) (Erstad og Hauge (red.), 2011, s. 34)

AVLYST

I uke 38 gjennomfører alle landets 5. klassinger nasjonalprøve i engelsk. På min skole startet vi opp i går, det ble mye kluss, det gikk svært tregt å logge seg på, laste ned bilder, systemet låste seg, osv.  Vi fikk fort konstatert at problemet ikke lå hos oss, men hos Udir.  I dag ble det verre og vi fikk vi beskjed om at årets prøver var avlyst pga. tekniske problemer.

Med LK06 fikk vi stor frihet, vi har fått et økt profesjonelt ansvar både for lærestoff og hvordan elevene når kompetansemålene. Samtidig fikk myndighetene stort behov for å kontrollere at vi når målene. Nasjonale prøver er ledd i dette kontrollregimet. 

I dag har jeg lest om Skoleledelse i digitale omgivelser av Trond Eiliv Hauge, han sier ”De digitale teknologier er gjennomtenkte designer for menneskelig handling og oppgaveløsning.” (Hauge 2011, s. 69) Han sier også at vi har ”store utfordringer når det gjelder å endre individuelle oppgavetradisjoner og vurderingsformer i skolen. ” (Hauge 2011,s.71)

Jeg tenker at når det blir full kræsj med de elektroniske nasjonale prøvene, så kan det være fordi vi bruker ny teknologi på en gammel prøveform.  Alle 5. klassinger i landet sitter så og si samtidig og gjennomfører prøven, er det redselen for juks som ligger til grunn? Gjennomføringsmåten, (hvis vi ser bort fra teknologien) ligner faretruende på nasjonale prøver jeg hadde som elev tidlig på 70-tallet.  

Er det prøveformen som ikke er tilpasset teknologien, eller motsatt?

Kilde

Ola Erstad og Trond Eiliv Hauge (red). (2011). Skoleutvikling og digitale medier - kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

I gang

Nå er vi i gang. Gleder meg til gode blogger om skoleledelse og IKT